Olav Korvann til minne

Det kom kanskje ikke som en stor overraskelse, men det var likevel så trist. Den 1. juledag kom beskjeden om at min kjære nabo gjennom et helt liv, og en av de som har satt størst fotavtrykk etter seg på Siggerud, var død. Olav Korvann sovnet stille inn, 88 år gammel.

Som Olavs aller nærmeste nabo har jeg sett at helsa hans har skrantet de siste årene. Den spreke og hardt arbeidende, Olav, som vi har hatt gående rundt oss, som en slags vaktmester, her i Lerkeveien, har ikke vært så sterk og lett til beins som vi har vært vant med. Jeg har sett og visst at han har hatt sine helsemessige utfordringer, men jeg har aldri hørt han klage. Han har hele tiden holdt på med stort og smått, i sitt eget tempo og med hyppigere pauser enn før. Effektiviteten var ikke helt som i glansdagene, men det var aldri snakk om å slutte å jobbe med noe. Og humøret var der, helt til det siste. Da sykebilen, en søndag, tidligere i høst kom og hentet Olav hjemme i Lerkeveien blunka han opp mot den flotte sykepleieren, som skjøv båra hans inn i sykebilen, så på meg og sa:

"Magnus, skal du bli med"?

Olav kom aldri tilbake til Lerkeveien etter det.

Olav er født og oppvokst i Lier, utenfor Drammen. Til Siggerud kom han i 1970, med kona Liv og sønnene, Thomas og Ted. Det var stas å ha en ekte politimann som nabo. I 38 år var Olav i politiet, før han gikk av med pensjon. Da ble han vaktmester i Siggerudhallen, eller Olavshallen som den med rette ble kalt. Ingen fant på noe tull i Siggerudhallen, på fotballbanen eller i nærheten av der Olav var. Prøvde du deg meg svarte såler under skoene på gulvet i hallen, så ble det med det ene forsøket. Olav nølte ikke, om det var et landslag som trente eller en bedriftskamp på laveste nivå spilte ingen rolle. Vedkommende som var i bevegelse på gulvet hans med svarte såler under skoa skulle ut, og det hasta.

Det var aldri stygge merker på gulvet i Siggerudhallen, og det var ingen som hadde rabla med svart tusj på innsiden av dodøra. Jeg tror til og med det var færre gjenglemte baller, drikkeflasker, votter, luer og treningsjakker da Olav var sjef i hallen. Om du var liten eller stor, du slurva ikke med noe som helst når du var i nærheten av Olav. Mange var nok litt redd han, men det var likevel inn på kontoret hans vi gikk for å slå av en prat når ting var litt vanskelig.

Olav var den fødte fotball- og håndballdommer. Det eneste han manglet var kunnskap om fotball og håndball. Nå tør jeg å si det, for han kan ikke lenger se på meg med verdens strengeste blikk, og han kan ikke lenger gi meg en utvisning for munnbruk. Han var en elendig dommer, men bortsett fra det er jeg helt sikker på at han kunne ledet en finale i Champions League i både håndball og fotball. Han ville kun fått én protest mot seg, og den ville kommet tidlig. Deretter hadde den kampen foregått på Olavs premisser, helt uten protester, tull og tøys. Eller slendrian, som Olav selv ville kalt det. Litt rart egentlig, for det var mye tull og tøys med Olav, men aldri når han var på jobb, og ihvertfall ikke når han dømte. Slendrian så man aldri fra Olav, det drev alle vi andre med.

Tidligere i år gikk en annen gammel Siggerudbeboer bort, Johannes Solbakken, og nå når både han og Olav er borte kan vi slå fast at årsmøtene i sameiet kan avsluttes før midnatt. Olav mente mye, om mye, og han var ikke redd for å si ifra. Olav ville at ting skulle være i orden her på Siggerud. Det skulle være ryddig, rekkehusene skulle ha lik farge på vinduskarmene, og folk skulle ikke bare slenge fra seg bilen i en grøftekant eller på et fellesområde. Ting skulle være på stell. Det skulle ikke være noe slendrian, og det gjorde han oss mer enn gjerne oppmerksomme på. Møtene ble lange, ja vel, men så var det da også mer orden rundt oss. Siggerud har trengt Olav, og bygda hadde vært annerledes uten han. Det vil bli veldig annerledes å ikke ha han her blant oss mere.

Jeg vil savne Olav, og tankene mine går til Liv, Thomas, Ted og barnebarna. Hvil i fred.